Ni av ti unge tror på demokratiet, men bare én av fem tror på at de selv kan gjøre en forskjell!

Unge i Norden bryr seg ikke om. De er frustrerte. Og foreningslivet er et av de få stedene hvor skillet mellom prinsipiell demokratitilhørighet og opplevd reell innflytelse faktisk kan lukkes.

Det finnes ett tall fra en svensk ungdomsundersøkelse som setter seg fast. I 2019 opplevde 52 prosent av unge at de hadde reell mulighet til å gjøre sin mening gjeldende overfor dem som bestemmer. I 2025 har dette tallet falt til 23 prosent. Det er ikke en gradvis erosjon. Det er et brått fall over seks år.

Samtidig mener ni av ti unge fortsatt at det er viktig å leve i et demokratisk land. Seks av ti er interesserte i politikk eller samfunnsspørsmål. Åtte av ti unge kvinner stemte ved det siste kommunestyrevalget i Sverige.

Det er ikke apati. Det er maktesløshet. Og på Civilsamhällesdagen 2026 i Stockholm var det nettopp dette skillet panelet om unge og demokrati dreide seg rundt: hva skjer med et samfunns demokratiske robusthet når en hel generasjon har høy prinsipiell tilslutning og lav opplevd innflytelse? Og hva er foreningslivets ansvar i denne situasjonen?

Unge er ikke én gruppe

Et av de første og viktigste korrigeringene i paneldebatten kom fra Maj Pettersson, kunnskapsområdesansvarlig ved Fryshuset, en av Sveriges største ungdomsorganisasjoner. Forestillingen om unge som en homogen gruppe med ensartede holdninger og adferd holder enkelt og greit ikke.

Det er et viktig utgangspunkt. Tillit henger tett sammen med om man opplever å høre til i samfunnet, om man ser seg selv som en ressurs som blir anerkjent og brukt. For unge som allerede befinner seg i periferien av de etablerte institusjonene, er den opplevelsen langt fra en selvfølge.

Ahmed Abdirahman, grunnlegger av Järvaveckan, satte ord på den mekanismen ut fra sin egen erfaring med å arbeide i segregerte miljøer i Stockholm:

Selv om vi står i en gruppe og oppfattes som skumle, så er vi faktisk ute sent.

Poenget er at unge ofte bidrar og er til stede i fellesskapet, men ikke anerkjennes som en ressurs. Og når anerkjennelsen uteblir, svekkes tilknytningen til de institusjonene som burde representere dem.

Skillet er målt og økende

Tallene bak den opplevelsen er dokumenterte. Ungdomsbarometerns undersøkelse fra oktober 2025, basert på svar fra 1.450 unge i alderen 15-24 år, tegner et bilde som bør gi foreningsledere og politikere pause.

Tilliten til demokratiet som styresett har falt fra 88 prosent i 2021 til 79 prosent i 2025. 45 prosent av unge er enige i at politikere ikke kan løse de problemene som finnes i Sverige. Og seks av ti unge uttrykker bekymring for at demokratiet vil svekkes fremover.

SOM-instituttet ved Göteborgs Universitet dokumenterer et beslektet mønster: 57 prosent av befolkningen generelt kan karakteriseres som høytilitsborgere, mot bare 38 prosent blant unge.

Magnus Jägerskog, generaldirektør for Myndigheten för ungdoms- och civilsamhällesfrågor (MUCF), presenterte på konferansen et poeng som både er oppmuntrende og bekymringsfullt på samme tid:

Civilsamhället är en grundbult i ett demokratiskt och hållbart samhälle. Det är positivt att det finns en så stor vilja bland unga att bidra inom civilsamhället vid en kris.

Men viljen til å bidra i en krise er ikke det samme som en vedvarende demokratisk forankring i hverdagen. Og det er hverdagen som teller når man skal bygge opp den robusthet som beredskap i siste instans hviler på.

Att unga värderar demokratin högt och är intresserade av samhällsfrågor är mycket positivt. Det är viktigt att samhället tar tillvara det intresset, men det är bekymmersamt att många samtidigt upplever att deras röster inte hörs.

Foreningslivet som demokratisk øvelsesplass

Her er foreningslivets rolle mer avgjørende enn den politiske debatten om unge og demokrati vanligvis anerkjenner. Foreningen er ett av de få stedene unge faktisk kan ha reell innflytelse på noe konkret: et styrevedtak, en aktivitet, en lokal kampanje. Det er ikke teori. Det er praksis.

Fryshuset har i flere tiår arbeidet etter nettopp den logikken i tre trinn: relasjonsbygging og tillit, konkrete verktøy som gir unge reell handlekraft, og plattformer hvorfra de kan si nei og kreve endring. Maj Pettersson beskriver det som veien fra å være til stede til å oppleve seg som en ressurs.

Ungdomar behöver ofta verktyg för hur de ska engagera sig.

Det er en erkjennelse med konsekvenser for hvordan foreninger rekrutterer og beholder unge. Det holder ikke å sette av en plass i styret og vente. Det krever konkrete læringsarenaer, formater som gir mening, og en bevisst innsats for å la unge oppleve at de faktisk kan utgjøre en forskjell.

For Järvaveckans del har modellen vist at selv i sterkt segregerte miljøer kan brobygging på tvers av generasjoner og bakgrunner skapes, hvis rammen er riktig. Ahmed Abdirahman er klar på hva som står på spill dersom det ikke lykkes:

Konferansen ga ikke ett svar på hvordan foreningslivet holder på unge i en tid med fallende institusjonell tillit og økende forventning om fleksibilitet. Men den var tydelig på hva som står på spill hvis det mislykkes.

Et demokrati vedlikeholdes ikke av prinisipielle erklæringer i en meningsmåling. Det vedlikeholdes av mennesker som møtes, øver på å ta beslutninger sammen og opplever at det faktisk utgjør en forskjell. Foreningslivet er, historisk og strukturelt, den viktigste arenaen for nettopp denne øvelsen i Norden.

Spørsmålet til foreningsledere i hele Norden er om man aktivt investerer i å gjøre foreningen til et sted unge opplever som meningsfullt og innflytelsesrikt. Ikke som en oppgave ved siden av kjernevirksomheten. Som en forutsetning for den.

Relatert produkt