Tillitt er ikke en nordisk naturressurs. Den må vedlikeholdes.

Norden topper internasjonale målinger av sosial tillit. Men tillit er ikke noe et samfunn har. Det er noe et samfunn må dyrke og vedlikeholde. Og det skjer i langt større grad enn vi kanskje erkjenner, i foreningslivet.

Hvert år dokumenterer internasjonale undersøkelser at innbyggere i de nordiske landene er blant de mest tillitsfulle i verden. Tillit til hverandre, til institusjonene og til den felles samfunnskontrakten. Det anses som et kulturelt kjennetegn, en slags nordisk arv. Men hva om tillit ikke er noe et samfunn besitter, men noe det kontinuerlig produserer? Og hva skjer når de strukturene som produserer den, er under press?

Det var ett av spørsmålene som gikk som en rød tråd under Civilsamhällesdagen 2026, da foreningsledere, forskere og beredskapseksperter møttes i Stockholm 29. april. Ikke formulert som et enkelt spørsmål fra scenen, men som en gjentakende undring på tvers av dagens innlegg og debatter.

Tillit som operativ kapasitet

Professor Magnus Karlsson fra Marie Cederschiöld högskola har de siste årene forsket intenst på sivilsamfunnets motstandskraft under krise og krig, blant annet med gjentatte besøk i Ukraina og intervjuer med 1.500 ukrainere. Hans konklusjon er ikke at tillit er vakkert eller ønskelig. Det er at tillit er funksjonelt uunnværlig.

Social tillit är kittet för att hålla ihop samhället.

Tallene bak denne påstanden er konkrete. 87 prosent av svenskene mener det er galt å ikke betale skatt. 77 prosent erklærer seg villige til å dele med andre under en krise. Til sammenligning er tilsvarende tillitsnivå i Ukraina 47 prosent. Likevel mobiliserte ukrainske frivillige organisasjoner med imponerende hurtighet etter invasjonen i 2022.

Forklaringen er at de to samfunnene baserer seg på ulike former for tillit. Sverige skalerer via formelle nettverk, sterke landsdekkende organisasjoner og veletablerte samarbeidsstrukturer. Ukraina mobiliserte gjennom uformelle nettverk: naboer, familier, lokale fellesskap med nære relasjoner. Begge former er ressurser. Begge kan svekkes.

Det sentrale spørsmålet er ikke hvilken form som er best, men om man vedlikeholder den man har.

En ressurs under press

Det er ikke gitt at den nordiske tillitskapitalen er uendret. Fra podiet på Civilsamhällesdagen formulerte Ahmed Abdirahman, grunnlegger av Järvaveckan, en bekymring som kuttet gjennom konferansens ellers relativt optimistiske tone.

Järvaveckan er skapt som et svar på nettopp den utfordringen: et forum for dialog på tvers av generasjoner og bakgrunner i et av Sveriges mest sosialt utsatte områder. Bak modellen ligger en erkjennelse av at brobygging ikke er myk kulturpolitikk. Det er beredskapsforebygging.

Dataene peker i samme retning når man ser på unges forhold til demokratiet. Ifølge Ungdomsbarometern fra oktober 2025 har tilliten til demokratiet som styreform falt fra 88 til 79 prosent på fire år. Bare 23 prosent av unge opplever i dag at de kan gjøre sin mening gjeldende overfor dem som bestemmer. I 2019 var andelen 52 prosent.

Magnus Jägerskog, generaldirektør for Myndigheten för ungdoms- och civilsamhällesfrågor (MUCF), satte ord på paradokset under konferansen:

Att unga värderar demokratin högt och är intresserade av samhällsfrågor är mycket positivt. Det är viktigt att samhället tar tillvara det intresset, men det är bekymmersamt att många samtidigt upplever att deras röster inte hörs.

Det er ikke uttrykk for likegyldighet. Det er et symptom på at tillit er toveis: den krever at man opplever seg som en ressurs som blir hørt og brukt.

Foreningslivet som tillitsprodusent

Her er foreningslivets rolle mer sentral enn den ofte anerkjennes. Lisbeth Bekker, VP hos EG Membercare og til daglig ordstyrer for Danske Torpare samt medlem av Danmarks Jægerforbund, sa det direkte i sitt innlegg på konferansen. Hun snakker om foreningslivet innenfra, ikke utenfra.

Det er når vi mennesker møtes at tillit skapes.

Ikke i krisesituasjoner. I hverdagen, i den felles oppgaven, i det å gjøre noe sammen. Bekker refererte til ny forskning fra Stanford University om hva som konkret må til for at foreninger skaper reell verdi for sine medlemmer og for samfunnet. Konklusjonen peker på at oppgavene må flyttes, slik at det frigjøres tid til det som faktisk produserer tillit: de fysiske møtene, den felles læringen, treningen sammen.

Administrasjon og byråkrati er ikke nøytrale størrelser. De tar tid fra det som egentlig binder folk sammen.

Vi må ha kontroll på vår digitale infrastruktur for at vi skal vite hvem det er vi skal rekke ut til.

Og hun presiserte poenget videre: "Et medlemssystem er ikke administrasjon. Det er relasjonsinfrastruktur." Det er en distinksjon med direkte konsekvenser for hvordan foreninger prioriterer sine ressurser. En forening som bruker uforholdsmessig mye kapasitet på administrasjon, har tilsvarende mindre kapasitet til å bygge de relasjonene som er dens egentlige beredskapsbidrag.

Spørsmålet konferansen reiste, men ikke besvarte, er det mest presserende av alle: hva krever det å bevare den nordiske tillitskapitalen i en tid som utfordrer strukturene den er bygget på? Segregering øker. Unges institusjonelle tillit faller. Ressurspresset på frivillige organisasjoner øker, samtidig som de politiske forventningene til hva sivilsamfunnet skal levere vokser.

Tillit vedlikeholdes, eller den forsvinner. For foreningsledere i hele Norden peker det mot et spørsmål som er enkelt å stille, men vanskelig å svare ærlig på: er deres forening et sted hvor folk faktisk møtes og bygger relasjoner? Ikke bare som en aktivitet i programmet, men som det bærende formålet som gjør foreningen til mer enn en administrativ enhet?

Det er den typen foreningsliv som produserer tillit. Og det er den typen tillit Norden trenger før neste krise melder seg.

Relatert produkt